God Torsdagsmorgen!
I dag skal jeg på NAV, og jeg gleder meg! Tenk på det du. jeg skal i et møte med ny saksbehandler, og vi skal snakke og planlegge min nye hverdag. Og det gleder jeg meg til! En ny hverdag.
Det er noen år siden sist jeg var student...det er faktisk 21 år siden jeg tok fagbrevet..
Og nå vil jeg på skolebenken igjen. Ikke bare fordi jeg har lyst, men fordi jeg i utgangspunktet må.
Jeg har et rekkverk (les.kroppen) som ikke vil være med på å praktisere faget mitt, frisøryrket.
Og det synes jeg er forferdelig trist, fordi jeg elsker faget mitt!
Men, nå har jeg forsonet meg med det, og når en dør lukkes, så åpnes det en ny. Og den nye døra skal jeg åpne i dag på NAV.
Nå har jeg opplevd en del av systemet vårt gjennom halvannet års kamp om hjelp for min sønn. Og det er ingen hemmelighet at barnevernet i Kr.sand har store utfordringer, og til tider kan virke totalt ute av kontroll og det komplette kaos..
Jeg har jo hørt om NAV, og jeg har vært der flere ganger, så jeg regner med og håper på at det er nå systemet skal vise seg fra sin beste side..
Se hva som skjer.....
Have to run.
Linn :)
torsdag 12. januar 2012
søndag 8. januar 2012
Storfamilien.
I dag har jeg vært på Moi og feiret bursdagen til det ene bøllefrøet mitt. Bøllefrø, er mine nevøer og nieser, og de har jeg 11 av, og nr 12 er på vei..
ENDELIG fotballag med innbytter!! Yeeaaayy <3
Så det er noen bursdager og familiesammenkomster på forskjellige kanter av landet. Og jeg elsker det. Jeg er så heldig å har 6 søsken. Av det blir det en del bøllefrø. Og de er verdens skjønneste bøllefrø alle 11! Og i dag ble han ene feiret, da han fyller 7 år i morgen. Om den 7 åringen kanjeg fortelle at han er den personen jeg kjenner i hele verden som har så mye omsorg i seg, og det til tross for kun sine 7 år her hos oss. Han er tantes gull<3
Det som er så gøy med alle disse 6 søsknene, er jo når de har funnet samlivspartnene sine, så blir jo familien enda større, for samlivspartneren har jo og familie....Og slikt blir det mye moro ut av! :) Og den moroa vises også gjennom barna, mine bøllefrø. Alle 11 er noe for seg selv, og alle 11 har en meget sterk personlighet på hver sin måte. Og alle 11 er verdens beste bøllefrø!
Og INGEN av mine 6 søsken er det du kan kalle et A4 menneske..
Jeg pleier å si at jeg vet det finnes A4 mennesker der ute, og jeg blir like overrasket hver gang jeg møter ett..
Og, opptil flere ganger i min frustrasjon over ting i mitt liv, har jeg i et øyeblikk ønsket meg et A4 liv, og før jeg har rukket å tenke tanken hver gang, så grøsser jeg på ryggen av tanken, så trekker jeg pusten og er fornøyd med mitt alikevel. Til og med i de mørkeste dagene mine, hvor lyset i tunellen er så langt borte at man ikke kan se det enda, så er jeg overbevist om at det er en mening med det, til tross for at jeg ikke hver dag ser den..
Sånn er det vel for de fleste?..
Også er det noe med det å bli minnet på perspektiver...som nå...på nrk er Lars Monsen på tur med en flott gjeng, alt annet enn A4 mennesker! Og i tilegg, så har de forskjellige fysiske handicap, så der er ikke bare en tur på heia på labbane sammen med Lars liksom...
Slike ting, får en til å være takknemlig for de plagene en har, ikke er verre enn det de er.
Er spennt på hvordan det går med min sønn på fjellet...Han har jammenmeg utfordringer på turen sin han også, og jeg håper og ber om at han tar de og går gjennom de, leter til han finner de riktige verktøyene og bruker dem på best måte for seg og familien sin. En storfamilie deler ikke bare bursdager og gleder, hos oss deler vi ALT! Og heldighvis og takk for det! Det er de som holder meg oppreist. Hver og en på sin måte gjør vi det for hverandre i dette familietreet som er så stort og som har så mange greiner.
mamman min hadde fått mms fra barnebarnet sitt som var på avrusningstur på fjellet og satt å sydde på jakka si, etter nøye instrukser fra henne selv, da det er hun som har lært ungene mine å sy. Det er ikke værst! Og det er en del av livet til noen av dagens bestemødre rundt forbi. Han er hennes første barnebarn.. <3
Nå har hun 5! Men, vi får håpe hun ikke får flere av slike bilder, ja ikke at de ikke skal sy, for det er jeg henne evig takknemlig for at hun har lært dem. For jeg liker ikke så godt å sy, men min sønn er faktsik veldig flink til det. Så igrunnen så må han ta seg kraftig i sammen og slutte med det h.... tullet sitt..for jeg har igrunnen ganske mye som trenger å sy's jeg..
Ha en fin kveld.
Linn :)
ENDELIG fotballag med innbytter!! Yeeaaayy <3
Så det er noen bursdager og familiesammenkomster på forskjellige kanter av landet. Og jeg elsker det. Jeg er så heldig å har 6 søsken. Av det blir det en del bøllefrø. Og de er verdens skjønneste bøllefrø alle 11! Og i dag ble han ene feiret, da han fyller 7 år i morgen. Om den 7 åringen kanjeg fortelle at han er den personen jeg kjenner i hele verden som har så mye omsorg i seg, og det til tross for kun sine 7 år her hos oss. Han er tantes gull<3
Det som er så gøy med alle disse 6 søsknene, er jo når de har funnet samlivspartnene sine, så blir jo familien enda større, for samlivspartneren har jo og familie....Og slikt blir det mye moro ut av! :) Og den moroa vises også gjennom barna, mine bøllefrø. Alle 11 er noe for seg selv, og alle 11 har en meget sterk personlighet på hver sin måte. Og alle 11 er verdens beste bøllefrø!
Og INGEN av mine 6 søsken er det du kan kalle et A4 menneske..
Jeg pleier å si at jeg vet det finnes A4 mennesker der ute, og jeg blir like overrasket hver gang jeg møter ett..
Og, opptil flere ganger i min frustrasjon over ting i mitt liv, har jeg i et øyeblikk ønsket meg et A4 liv, og før jeg har rukket å tenke tanken hver gang, så grøsser jeg på ryggen av tanken, så trekker jeg pusten og er fornøyd med mitt alikevel. Til og med i de mørkeste dagene mine, hvor lyset i tunellen er så langt borte at man ikke kan se det enda, så er jeg overbevist om at det er en mening med det, til tross for at jeg ikke hver dag ser den..
Sånn er det vel for de fleste?..
Også er det noe med det å bli minnet på perspektiver...som nå...på nrk er Lars Monsen på tur med en flott gjeng, alt annet enn A4 mennesker! Og i tilegg, så har de forskjellige fysiske handicap, så der er ikke bare en tur på heia på labbane sammen med Lars liksom...
Slike ting, får en til å være takknemlig for de plagene en har, ikke er verre enn det de er.
Er spennt på hvordan det går med min sønn på fjellet...Han har jammenmeg utfordringer på turen sin han også, og jeg håper og ber om at han tar de og går gjennom de, leter til han finner de riktige verktøyene og bruker dem på best måte for seg og familien sin. En storfamilie deler ikke bare bursdager og gleder, hos oss deler vi ALT! Og heldighvis og takk for det! Det er de som holder meg oppreist. Hver og en på sin måte gjør vi det for hverandre i dette familietreet som er så stort og som har så mange greiner.
mamman min hadde fått mms fra barnebarnet sitt som var på avrusningstur på fjellet og satt å sydde på jakka si, etter nøye instrukser fra henne selv, da det er hun som har lært ungene mine å sy. Det er ikke værst! Og det er en del av livet til noen av dagens bestemødre rundt forbi. Han er hennes første barnebarn.. <3
Nå har hun 5! Men, vi får håpe hun ikke får flere av slike bilder, ja ikke at de ikke skal sy, for det er jeg henne evig takknemlig for at hun har lært dem. For jeg liker ikke så godt å sy, men min sønn er faktsik veldig flink til det. Så igrunnen så må han ta seg kraftig i sammen og slutte med det h.... tullet sitt..for jeg har igrunnen ganske mye som trenger å sy's jeg..
Ha en fin kveld.
Linn :)
lørdag 7. januar 2012
Et glass kald Petit Chablis..
God Lørdagsettermiddag.
Da har jeg nettopp kommet hjem til nyvaska hus :) Hvilken LYKKE! For meg er det det iallefall.
Jeg har nettopp vært på Kjevik flyplass og hentet min kjære Lillestyrke og hennes samboer, de har vært 14 dager på kanariøyene. Brune og blide var de der de kom, og kunne fortelle om en deilig og avslappende ferie. Godt de har kosa seg, og godt å få dem hjem igjen.
Før dette racet jeg gjennom IKEA på 7 min og fikk med meg ei ukes ladning med stearinlys i forskjellige varianter. Vi er en dårlig kunde for energiselskapene, min kjære og meg, mens IKEA derimot...der handler vi oppvarming ei gang i måneden i form av lys. Billigere er det, og ikke minst mye koseligere <3
Vi må huske og skape den hygge vi kan i en ellers så til tider, uhyggelig, verdag.. Så stearinlysene til Ikea, er som et kinderegg: Billig-Koselig-Terapi.
Torsdag kveld var jeg på damebesøk hos ei venninde av meg. Hun kjenner mange mennesker rundt omkring, og hadde invitert 4 damer hjem til seg, og en av de heldige var altså meg.
Jeg sier heldig, for det er det jeg er!
Det var en helt uforglemmelig, deilig og befriende kveld. Hvor tapeter og stearinlys og interiør så vidt var nevnt. Og det ikke fordi det ikke opptar oss, for det gjør det i aller høyeste grad, men fordi vi snakket om så mye viktigere og givende teama, som livet..her...nå...hvordan har vi det...hva er vi glad for...hva ønsker vi annerledes...hva bekymrer oss...og hva oppmuntrer oss..Jeg var ikke hjemme før 02.30...Det var den beste kvelden på lenge for meg sån sett. Så takk Til jentene i Jolleveien forleden kveld. Jeg gleder meg allerede til neste gang!
Jeg sitter her på kjøkkenet mitt, med et glass kald hvitvin, Sade synger ''Wing of Sorro''på anlegget. Jeg er så gammeldags at jeg har cd anlegget mitt i trappa ned til kjelleren, som forøvrig går ned fra kjøkkenet...der står cd spilleren min og spiller både Sade, U2, Lenny Cravitz og Pink akkurat slik jeg vil! Love it!
Data-musikk får jeg nok av den uka Prinsessa er hjemme <3
Min kjære, gode samboer hadde vasket hele huset mens jeg var på tur, så jeg kunne bare sette meg ned....noe jeg har gjort nå.
Så her sitter jeg da..og gleder meg til lammekottelettene og de hjemmelagde fløtegratinerte potetene senere. Kanskje Mor klarer å se en hel film også i kveld?? You never know ;)
Jeg var hos legen i går og fikk sprøyter in i musklene bak på venstresida mi, og gud hjelpe meg så godt det er i dag i forhold...Så jeg er i ferd med å bli knytta opp igjen håper vi...
Han er forresten god til å ''gnure'' på de knutene han jeg bor sammen med også, heldighvis :)
I morgen blir det eldste bøllefrøet på Moi 7 år. På Moi bor min bror, hans skjønne kone og tre små bøllefrø til tanta :) Og i morgen blir altså eldstegutten 7 år. De 7 gikk også fort. Og de har 2 bøllefrø til derborte, henholdsvis i ei lita jente som min bror kaller LilleKaida...;) hun er 4 i april, og minstegutten var 2 i september..Så det er litt av en gjeng han bror min har lagd rundt seg. En heilt fantastisk gjeng, som jeg elsker, og gleder meg til å se igjen i morgen. Nå har jeg ikke sett dem siden vi var der fra julaften til førstedag. Og der er mamman min også, så det skal og bli kos. Nå ser jeg ikke henne på en stund igjen da hun reiser hjem til seg selv igjen.Og hun bor i Finestrat, Spania.. Lucky her!
Åhh gud, nå går Tellef i ring rundt meg og ber så pent om litt tunfisk:) Han får få det da....for han er jo ikke brotskjemt i det hele tatt den katten..neida...
Fortjener vi ikke det da?? Å være litt bortskjemmte.. Jo. det mener jeg vi alle gjør.
Skjem dere selv bort med de små tingene dere kan hver dag.
Ha en fin lørdagskveld.
Linn :)
Da har jeg nettopp kommet hjem til nyvaska hus :) Hvilken LYKKE! For meg er det det iallefall.
Jeg har nettopp vært på Kjevik flyplass og hentet min kjære Lillestyrke og hennes samboer, de har vært 14 dager på kanariøyene. Brune og blide var de der de kom, og kunne fortelle om en deilig og avslappende ferie. Godt de har kosa seg, og godt å få dem hjem igjen.
Før dette racet jeg gjennom IKEA på 7 min og fikk med meg ei ukes ladning med stearinlys i forskjellige varianter. Vi er en dårlig kunde for energiselskapene, min kjære og meg, mens IKEA derimot...der handler vi oppvarming ei gang i måneden i form av lys. Billigere er det, og ikke minst mye koseligere <3
Vi må huske og skape den hygge vi kan i en ellers så til tider, uhyggelig, verdag.. Så stearinlysene til Ikea, er som et kinderegg: Billig-Koselig-Terapi.
Torsdag kveld var jeg på damebesøk hos ei venninde av meg. Hun kjenner mange mennesker rundt omkring, og hadde invitert 4 damer hjem til seg, og en av de heldige var altså meg.
Jeg sier heldig, for det er det jeg er!
Det var en helt uforglemmelig, deilig og befriende kveld. Hvor tapeter og stearinlys og interiør så vidt var nevnt. Og det ikke fordi det ikke opptar oss, for det gjør det i aller høyeste grad, men fordi vi snakket om så mye viktigere og givende teama, som livet..her...nå...hvordan har vi det...hva er vi glad for...hva ønsker vi annerledes...hva bekymrer oss...og hva oppmuntrer oss..Jeg var ikke hjemme før 02.30...Det var den beste kvelden på lenge for meg sån sett. Så takk Til jentene i Jolleveien forleden kveld. Jeg gleder meg allerede til neste gang!
Jeg sitter her på kjøkkenet mitt, med et glass kald hvitvin, Sade synger ''Wing of Sorro''på anlegget. Jeg er så gammeldags at jeg har cd anlegget mitt i trappa ned til kjelleren, som forøvrig går ned fra kjøkkenet...der står cd spilleren min og spiller både Sade, U2, Lenny Cravitz og Pink akkurat slik jeg vil! Love it!
Data-musikk får jeg nok av den uka Prinsessa er hjemme <3
Min kjære, gode samboer hadde vasket hele huset mens jeg var på tur, så jeg kunne bare sette meg ned....noe jeg har gjort nå.
Så her sitter jeg da..og gleder meg til lammekottelettene og de hjemmelagde fløtegratinerte potetene senere. Kanskje Mor klarer å se en hel film også i kveld?? You never know ;)
Jeg var hos legen i går og fikk sprøyter in i musklene bak på venstresida mi, og gud hjelpe meg så godt det er i dag i forhold...Så jeg er i ferd med å bli knytta opp igjen håper vi...
Han er forresten god til å ''gnure'' på de knutene han jeg bor sammen med også, heldighvis :)
I morgen blir det eldste bøllefrøet på Moi 7 år. På Moi bor min bror, hans skjønne kone og tre små bøllefrø til tanta :) Og i morgen blir altså eldstegutten 7 år. De 7 gikk også fort. Og de har 2 bøllefrø til derborte, henholdsvis i ei lita jente som min bror kaller LilleKaida...;) hun er 4 i april, og minstegutten var 2 i september..Så det er litt av en gjeng han bror min har lagd rundt seg. En heilt fantastisk gjeng, som jeg elsker, og gleder meg til å se igjen i morgen. Nå har jeg ikke sett dem siden vi var der fra julaften til førstedag. Og der er mamman min også, så det skal og bli kos. Nå ser jeg ikke henne på en stund igjen da hun reiser hjem til seg selv igjen.Og hun bor i Finestrat, Spania.. Lucky her!
Åhh gud, nå går Tellef i ring rundt meg og ber så pent om litt tunfisk:) Han får få det da....for han er jo ikke brotskjemt i det hele tatt den katten..neida...
Fortjener vi ikke det da?? Å være litt bortskjemmte.. Jo. det mener jeg vi alle gjør.
Skjem dere selv bort med de små tingene dere kan hver dag.
Ha en fin lørdagskveld.
Linn :)
torsdag 5. januar 2012
2012
GODT NYTT ÅR!
Så satt jeg her da..og tittet på den første snøen som faller utenfor vinduet her.
Et nytt år... har liksom ikke tenkt over det før nå....
I natt sov jeg godt, og det var det noen uker siden sist jeg gjorde. Min sønn ble varetektsfengslet helt i slutten av november. I fire uker. Han ble løslatt og dro rett til fjells i går, han var bare hjemmom en time og fikk med seg tursekken, mors hjemmelgde lasagna og restene av julekakene. Pluss no småplukk som sjokoladenisser, refleks, barberskum og kondomer...
Sånne småting man må sende med sin snart 18 år gamle sønn, når han skal på tur uten mamma.
Det var befriende å legge seg inntil samboeren i natt, vel vitende om at han er på fjellet, i friluft...sammen med to som kan og vil hjelpe han. Vel vitende om at min prinsesse lå trygt i senga si hjemme i byen hos pappa'n sin....kanskje bittelitt lettere i hjertet og sinnet hun også, nå som broren får hjelp. Selv om hun selvsagt aller mest vil ha han i rommet ved siden av, slik hun er vandt til. Kunne krype inntil han og skravle halve natta, til tross for at mamma sier hysj.. :)
Det er vanskelig for oss å ha en sønn og bror som har vært så uheldig og blitt rusavhengi..og det det fører med seg.
Vi ønsker oss begge han her. Mer enn noe annet. Men frisk og rask, og sterk og trygg.
Anyway... Jeg sov godt i natt.
Det å ha en sønn i varetekt har vært vanskelig. Av flere grunner. Den ene grunnen er at det er rett og slett at det er skrekkelig uhyggelig å være innelåst.. rett og slett!
En annen grunn er at jeg blir jo et sannt helvette å bo sammen med. Så takk til min datter og samboer og katten Tellef for å ha holdt ut.
La oss be om at dette var første og siste gang vi opplever dette!
De som har opplevd det samme skjønner helt sikkert hva jeg snakker om!
De som kjenner meg kan nok levende se det for seg....
Og dere andre håper jeg aldri opplever det.
Også er det utallige andre grunner til at det har vært forferdelig vanskelig også, men de holder jeg for meg selv nå.
Jeg skal på Damebesøk i kveld, sammen med 4 andre sterke kvinner, det ser jeg virkelig frem til. Jeg kjenner bare den ene damen, så derfor er det ekstra mye å se frem til.
Det snør som sagt ute, så min kjære er dratt for å gjøre det han synes er aller gøyest å leke med, nemlig en hjullaster med fræs på. Leketøy for store gutter altså :)
Tellef og William, våre to firbeine venner, som for øvrig er brødre, synes slettes ikke det var artig med snø....så de har lagt seg til å sove, og bedt meg om å vekke dem hvis det kommer noe godt på fatet eller når snøen er borte.
Min skjønne prinsesse har nettopp ringt mamman sin, og i dag så kvitret hun faktisk <3
Dags for no fornuftig.
Ha en fin Torsdag.
Linn<3
Så satt jeg her da..og tittet på den første snøen som faller utenfor vinduet her.
Et nytt år... har liksom ikke tenkt over det før nå....
I natt sov jeg godt, og det var det noen uker siden sist jeg gjorde. Min sønn ble varetektsfengslet helt i slutten av november. I fire uker. Han ble løslatt og dro rett til fjells i går, han var bare hjemmom en time og fikk med seg tursekken, mors hjemmelgde lasagna og restene av julekakene. Pluss no småplukk som sjokoladenisser, refleks, barberskum og kondomer...
Sånne småting man må sende med sin snart 18 år gamle sønn, når han skal på tur uten mamma.
Det var befriende å legge seg inntil samboeren i natt, vel vitende om at han er på fjellet, i friluft...sammen med to som kan og vil hjelpe han. Vel vitende om at min prinsesse lå trygt i senga si hjemme i byen hos pappa'n sin....kanskje bittelitt lettere i hjertet og sinnet hun også, nå som broren får hjelp. Selv om hun selvsagt aller mest vil ha han i rommet ved siden av, slik hun er vandt til. Kunne krype inntil han og skravle halve natta, til tross for at mamma sier hysj.. :)
Det er vanskelig for oss å ha en sønn og bror som har vært så uheldig og blitt rusavhengi..og det det fører med seg.
Vi ønsker oss begge han her. Mer enn noe annet. Men frisk og rask, og sterk og trygg.
Anyway... Jeg sov godt i natt.
Det å ha en sønn i varetekt har vært vanskelig. Av flere grunner. Den ene grunnen er at det er rett og slett at det er skrekkelig uhyggelig å være innelåst.. rett og slett!
En annen grunn er at jeg blir jo et sannt helvette å bo sammen med. Så takk til min datter og samboer og katten Tellef for å ha holdt ut.
La oss be om at dette var første og siste gang vi opplever dette!
De som har opplevd det samme skjønner helt sikkert hva jeg snakker om!
De som kjenner meg kan nok levende se det for seg....
Og dere andre håper jeg aldri opplever det.
Også er det utallige andre grunner til at det har vært forferdelig vanskelig også, men de holder jeg for meg selv nå.
Jeg skal på Damebesøk i kveld, sammen med 4 andre sterke kvinner, det ser jeg virkelig frem til. Jeg kjenner bare den ene damen, så derfor er det ekstra mye å se frem til.
Det snør som sagt ute, så min kjære er dratt for å gjøre det han synes er aller gøyest å leke med, nemlig en hjullaster med fræs på. Leketøy for store gutter altså :)
Tellef og William, våre to firbeine venner, som for øvrig er brødre, synes slettes ikke det var artig med snø....så de har lagt seg til å sove, og bedt meg om å vekke dem hvis det kommer noe godt på fatet eller når snøen er borte.
Min skjønne prinsesse har nettopp ringt mamman sin, og i dag så kvitret hun faktisk <3
Dags for no fornuftig.
Ha en fin Torsdag.
Linn<3
tirsdag 8. februar 2011
skrekk og gru for en tanke..
Som jeg skrev i går, så kjemper jeg en kamp for min sønn. Jeg kjemper for å få hjelp til hans
rusproblematikk, jeg ønsker at han skal ha hjelp, da han ikke klarer det alene...Hvem gjør egentlig det? Klarer alt alene?? Ingen gjør det!
Men, gud for tid det skal ta da... Det er skremmende å se hvor sent det går, hvor dårlig tilbudene er, ja, for hvis det var så mange tilbud så¨hadde han vel fått et allerede da???
St.hansgården er en akutt plasserings institusjon hvor ungdommene er, mens de venter på hjelp. Det er ingen form for behandling, da det er like mange grunner til at ungdom er der, som det er ungdom.
Så med tanke på at min gutt har ventet der siden 10.november...og ikke fått plass på et behandlingskollektiv enda....tenkte jeg, med skrekk og gru på at det er disse ungdommene som sitter her å venter som skal pleie oss voksne rundt dem når vi havner på pleiehjem når alderdommen inntar oss.
FOR en tanke!!
Jeg lurer på om noen i barnevernet stopper opp og tenker den tanken innimellom...??
Hva om disse ungdommene lar oss vente like lenge når vi måtte trenge hjelp til noe når vi er gamle og pleietrengende...
Jeg kan se for meg at min sønn ville latt barnevernskuratoren hans stille bakerst i køen på hans hjelpende hånd.
Han hadde nok hatt litt ekstra god tid da tenker jeg.
Så i dag skal jeg ta noen telefoner på min sønns vegne og høre hvor mye sirupp de har fått skrapt av under skoene sine, om de har slått av trakteren, logget ut av facebook, og gjort noe med de haugene med sakspapirer de har liggende foran seg...
Også kommer jeg til å minne dem på at de sakspapirene, og saksnummerne, det er mennesker.
Unge mennesker!
Som kanskje en dag i fremtiden, står foran oss, når vi roper etter hjelp....
Linn.
rusproblematikk, jeg ønsker at han skal ha hjelp, da han ikke klarer det alene...Hvem gjør egentlig det? Klarer alt alene?? Ingen gjør det!
Men, gud for tid det skal ta da... Det er skremmende å se hvor sent det går, hvor dårlig tilbudene er, ja, for hvis det var så mange tilbud så¨hadde han vel fått et allerede da???
St.hansgården er en akutt plasserings institusjon hvor ungdommene er, mens de venter på hjelp. Det er ingen form for behandling, da det er like mange grunner til at ungdom er der, som det er ungdom.
Så med tanke på at min gutt har ventet der siden 10.november...og ikke fått plass på et behandlingskollektiv enda....tenkte jeg, med skrekk og gru på at det er disse ungdommene som sitter her å venter som skal pleie oss voksne rundt dem når vi havner på pleiehjem når alderdommen inntar oss.
FOR en tanke!!
Jeg lurer på om noen i barnevernet stopper opp og tenker den tanken innimellom...??
Hva om disse ungdommene lar oss vente like lenge når vi måtte trenge hjelp til noe når vi er gamle og pleietrengende...
Jeg kan se for meg at min sønn ville latt barnevernskuratoren hans stille bakerst i køen på hans hjelpende hånd.
Han hadde nok hatt litt ekstra god tid da tenker jeg.
Så i dag skal jeg ta noen telefoner på min sønns vegne og høre hvor mye sirupp de har fått skrapt av under skoene sine, om de har slått av trakteren, logget ut av facebook, og gjort noe med de haugene med sakspapirer de har liggende foran seg...
Også kommer jeg til å minne dem på at de sakspapirene, og saksnummerne, det er mennesker.
Unge mennesker!
Som kanskje en dag i fremtiden, står foran oss, når vi roper etter hjelp....
Linn.
mandag 7. februar 2011
Livet nå til dags..
En blogg fungerer omtrent som en ''dagbok'' har jeg skjønnt, hvor man kan dele det man vil..
Jeg har ei god venninde, hun blogger om alt mulig småting som skjer i hverdagen. Ordntlig koselig å lese :)
Så tenkte jeg...skal jeg ta skrittet og blogge om det som skjer i livet mitt om dagen? det vil jo medføre at enkelte offentlige instanser ikke vil komme så godt ut av det..
Min sønn ble plassert på st.hansgården ungdomsinstitusjon i begynnelsen av november...
Som så mange andre ungdommer ruser han seg.. Og jeg er den type mamma som slettes ikke sitter å ser på at det tar overhånd i livet hans. Så her var det bare å ta grep.
Han skal på ruskollektiv! Men....det kan se ut til å ta tid gitt...for han har til dags dato enda ikke fått plass og begynnt sin behandling...han sitter fremdeles å venter på dette...fra 10 november og frem til i dag så har det ikke skjedd særlig...Jeg er flau på deres vegne....
Så, kanskje jeg skal tørre å blogge om denne prosessen, og se om jeg får noen kommentarer...som kan bekrefte eller avkrefte om det ikke bare er meg som reagerer på hvordan unge mennesker blir behandlet...eller rettere sagt...må sitte rett opp og ned og vente på sådan....
For, la oss innse det: Hadde jeg kommet med han på legevakta med et brukket ben, så hadde han fått hjelp, operasjon og gips med en gang....
Men, han har ikke brukket benet denne gangen..Han har utviklet et rusproblem...så hvorfor i helvette tar det da flere måneder å få hjelp og behandling???
Jeg spør, og kommer til å forvente at de som skal svare på det gir meg et ordentlig svar!
Jeg er 100 % sikker på at jeg ikke er den eneste mammaen der ute som lurer på dette.
Jeg har ei god venninde, hun blogger om alt mulig småting som skjer i hverdagen. Ordntlig koselig å lese :)
Så tenkte jeg...skal jeg ta skrittet og blogge om det som skjer i livet mitt om dagen? det vil jo medføre at enkelte offentlige instanser ikke vil komme så godt ut av det..
Min sønn ble plassert på st.hansgården ungdomsinstitusjon i begynnelsen av november...
Som så mange andre ungdommer ruser han seg.. Og jeg er den type mamma som slettes ikke sitter å ser på at det tar overhånd i livet hans. Så her var det bare å ta grep.
Han skal på ruskollektiv! Men....det kan se ut til å ta tid gitt...for han har til dags dato enda ikke fått plass og begynnt sin behandling...han sitter fremdeles å venter på dette...fra 10 november og frem til i dag så har det ikke skjedd særlig...Jeg er flau på deres vegne....
Så, kanskje jeg skal tørre å blogge om denne prosessen, og se om jeg får noen kommentarer...som kan bekrefte eller avkrefte om det ikke bare er meg som reagerer på hvordan unge mennesker blir behandlet...eller rettere sagt...må sitte rett opp og ned og vente på sådan....
For, la oss innse det: Hadde jeg kommet med han på legevakta med et brukket ben, så hadde han fått hjelp, operasjon og gips med en gang....
Men, han har ikke brukket benet denne gangen..Han har utviklet et rusproblem...så hvorfor i helvette tar det da flere måneder å få hjelp og behandling???
Jeg spør, og kommer til å forvente at de som skal svare på det gir meg et ordentlig svar!
Jeg er 100 % sikker på at jeg ikke er den eneste mammaen der ute som lurer på dette.
tirsdag 26. oktober 2010
Hverdagen...hva er det??
Hverdagen, det er de livet har flest av. men, plutselig kan hverdagen se helt annerledes ut enn du hadde forestillt deg. Det dukker stadig opp ting som gjør at hverdagen blir totalt forandret.
For min del, mistet jeg den vannte hverdagen 18.mai, da jeg ble sykemeldt. jeg er frisør og har jobbet med dette fra jeg var 16 år, med unntak av tre år hvor jeg jobbest som lærer på Røst barne og ungdomskole.
Jeg simpelthen elsker jobben som frisør, og jeg vil tør å påstå at jeg er ganske så flink også, iallefall hvis jeg skal stole på kundene mine :) som til stadighet savner meg. Noe som jo er godt.
Hverdagen som frisør var til slutt uutholdelig med prolapser i nakken, nederst i ryggen, forkalkninger i skuldre og arm, og slitasje i hoftene...hurra for rekkverket mitt..
med ett forandret hverdagen seg til å ikke kunne gå på jobb....Noe som ikke passer for meg. jeg synes det er tungt og vanskelig å ikke ha jobb å gå til hver dag. Hva skal jeg fylle hverdagen med??
Mine to tenåringsengler sørger for at det er nok for mamman å fylle hverdagen med. Også er det jo opp til meg også å prøve å fylle dagene med noe innholdsrikt og fornuftig..
Men, det dukker opp mange tanker når man går sånn..Kan jeg ikke jobbe som frisør mer? Hva skal jeg gjøre? Hvordan kommer dette til å gå? Må jeg fylle ut skjemaer og papirer? (har skjemafobi) Hvordan er denne prosessen? Hvorfor krangler kroppen med meg? Hvor lenge skal jeg ha vondt? Kommer det til å bli bra? Lar det seg fikse? osv osv osv..
Etter uker og måneder med fortvilelse, gråt og håpløshet, må man rett og slett slippe taket, men det er og har vært en prosess. Hva nå?
Hvordan kommer hverdagen til å se ut i fremtiden yrkesmessig? FOR JEG SKAL OG VIL JOBBE!
Jeg er ikke noe husmoremne i den forstand at jeg trives ikke blandt klesvask og potteplantene hele dagen. jeg er avhengi av å komme meg ut, jobbe, føle at jeg bidrar og fyller egoet mitt med bare mine ting. Hvor jeg er trygg og kan briljere. Også BANG så satt jeg der. Etter over 20 år med saks og kam...
Jeg har heldighvis en fantastisk familie og gode venner som har støttet, hørt på og rådet meg. Det er jeg svært takknemlig for.
Nå ser ikke hverdagen så ille ut alikevel. det er noe med å omstille tankene, se mulighetene og hvis en dør lukker seg...så åpnes en ny..
Selv om jeg jo må innrømme, at jeg håper på å våkne en dag med et rekkverk som ikke løsner i bånn og topp........
Ha en strålende fin hverdag alle sammen...de er selve livet <3
Klem fra Linn
For min del, mistet jeg den vannte hverdagen 18.mai, da jeg ble sykemeldt. jeg er frisør og har jobbet med dette fra jeg var 16 år, med unntak av tre år hvor jeg jobbest som lærer på Røst barne og ungdomskole.
Jeg simpelthen elsker jobben som frisør, og jeg vil tør å påstå at jeg er ganske så flink også, iallefall hvis jeg skal stole på kundene mine :) som til stadighet savner meg. Noe som jo er godt.
Hverdagen som frisør var til slutt uutholdelig med prolapser i nakken, nederst i ryggen, forkalkninger i skuldre og arm, og slitasje i hoftene...hurra for rekkverket mitt..
med ett forandret hverdagen seg til å ikke kunne gå på jobb....Noe som ikke passer for meg. jeg synes det er tungt og vanskelig å ikke ha jobb å gå til hver dag. Hva skal jeg fylle hverdagen med??
Mine to tenåringsengler sørger for at det er nok for mamman å fylle hverdagen med. Også er det jo opp til meg også å prøve å fylle dagene med noe innholdsrikt og fornuftig..
Men, det dukker opp mange tanker når man går sånn..Kan jeg ikke jobbe som frisør mer? Hva skal jeg gjøre? Hvordan kommer dette til å gå? Må jeg fylle ut skjemaer og papirer? (har skjemafobi) Hvordan er denne prosessen? Hvorfor krangler kroppen med meg? Hvor lenge skal jeg ha vondt? Kommer det til å bli bra? Lar det seg fikse? osv osv osv..
Etter uker og måneder med fortvilelse, gråt og håpløshet, må man rett og slett slippe taket, men det er og har vært en prosess. Hva nå?
Hvordan kommer hverdagen til å se ut i fremtiden yrkesmessig? FOR JEG SKAL OG VIL JOBBE!
Jeg er ikke noe husmoremne i den forstand at jeg trives ikke blandt klesvask og potteplantene hele dagen. jeg er avhengi av å komme meg ut, jobbe, føle at jeg bidrar og fyller egoet mitt med bare mine ting. Hvor jeg er trygg og kan briljere. Også BANG så satt jeg der. Etter over 20 år med saks og kam...
Jeg har heldighvis en fantastisk familie og gode venner som har støttet, hørt på og rådet meg. Det er jeg svært takknemlig for.
Nå ser ikke hverdagen så ille ut alikevel. det er noe med å omstille tankene, se mulighetene og hvis en dør lukker seg...så åpnes en ny..
Selv om jeg jo må innrømme, at jeg håper på å våkne en dag med et rekkverk som ikke løsner i bånn og topp........
Ha en strålende fin hverdag alle sammen...de er selve livet <3
Klem fra Linn
Abonner på:
Innlegg (Atom)