skrekk og gru for en tanke..

Som jeg skrev i går, så kjemper jeg en kamp for min sønn. Jeg kjemper for å få hjelp til hans
rusproblematikk, jeg ønsker at han skal ha hjelp, da han ikke klarer det alene...Hvem gjør egentlig det? Klarer alt alene?? Ingen gjør det!
Men, gud for tid det skal ta da... Det er skremmende å se hvor sent det går, hvor dårlig tilbudene er, ja, for hvis det var så mange tilbud så¨hadde han vel fått et allerede da???
St.hansgården er en akutt plasserings institusjon hvor ungdommene er, mens de venter på hjelp. Det er ingen form for behandling, da det er like mange grunner til at ungdom er der, som det er ungdom.
Så med tanke på at min gutt har ventet der siden 10.november...og ikke fått plass på et behandlingskollektiv enda....tenkte jeg, med skrekk og gru på at det er disse ungdommene som sitter her å venter som skal pleie oss voksne rundt dem når vi havner på pleiehjem når alderdommen inntar oss.
FOR en tanke!!
Jeg lurer på om noen i barnevernet stopper opp og tenker den tanken innimellom...??
Hva om disse ungdommene lar oss vente like lenge når vi måtte trenge hjelp til noe når vi er gamle og pleietrengende...
Jeg kan se for meg at min sønn ville latt barnevernskuratoren hans stille bakerst i køen på hans hjelpende hånd.
Han hadde nok hatt litt ekstra god tid da tenker jeg.

Så i dag skal jeg ta noen telefoner på min sønns vegne og høre hvor mye sirupp de har fått skrapt av under skoene sine, om de har slått av trakteren, logget ut av facebook, og gjort noe med de haugene med sakspapirer de har liggende foran seg...
Også kommer jeg til å minne dem på at de sakspapirene, og saksnummerne, det er mennesker.
Unge mennesker!
Som kanskje en dag i fremtiden, står foran oss, når vi roper etter hjelp....

Linn.

Livet nå til dags..

En blogg fungerer omtrent som en ''dagbok'' har jeg skjønnt, hvor man kan dele det man vil..
Jeg har ei god venninde, hun blogger om alt mulig småting som skjer i hverdagen. Ordntlig koselig å lese :)
Så tenkte jeg...skal jeg ta skrittet og blogge om det som skjer i livet mitt om dagen? det vil jo medføre at enkelte offentlige instanser ikke vil komme så godt ut av det..
Min sønn ble plassert på st.hansgården ungdomsinstitusjon i begynnelsen av november...
Som så mange andre ungdommer ruser han seg.. Og jeg er den type mamma som slettes ikke sitter å ser på at det tar overhånd i livet hans. Så her var det bare å ta grep.
Han skal på ruskollektiv! Men....det kan se ut til å ta tid gitt...for han har til dags dato enda ikke fått plass og begynnt sin behandling...han sitter fremdeles å venter på dette...fra 10 november og frem til i dag så har det ikke skjedd særlig...Jeg er flau på deres vegne....
Så, kanskje jeg skal tørre å blogge om denne prosessen, og se om jeg får noen kommentarer...som kan bekrefte eller avkrefte om det ikke bare er meg som reagerer på hvordan unge mennesker blir behandlet...eller rettere sagt...må sitte rett opp og ned og vente på sådan....
For, la oss innse det: Hadde jeg kommet med han på legevakta med et brukket ben, så hadde han fått hjelp, operasjon og gips med en gang....
Men, han har ikke brukket benet denne gangen..Han har utviklet et rusproblem...så hvorfor i helvette tar det da flere måneder å få hjelp og behandling???
Jeg spør, og kommer til å forvente at de som skal svare på det gir meg et ordentlig svar!

Jeg er 100 % sikker på at jeg ikke er den eneste mammaen der ute som lurer på dette.