Hverdagen, det er de livet har flest av. men, plutselig kan hverdagen se helt annerledes ut enn du hadde forestillt deg. Det dukker stadig opp ting som gjør at hverdagen blir totalt forandret.
For min del, mistet jeg den vannte hverdagen 18.mai, da jeg ble sykemeldt. jeg er frisør og har jobbet med dette fra jeg var 16 år, med unntak av tre år hvor jeg jobbest som lærer på Røst barne og ungdomskole.
Jeg simpelthen elsker jobben som frisør, og jeg vil tør å påstå at jeg er ganske så flink også, iallefall hvis jeg skal stole på kundene mine :) som til stadighet savner meg. Noe som jo er godt.
Hverdagen som frisør var til slutt uutholdelig med prolapser i nakken, nederst i ryggen, forkalkninger i skuldre og arm, og slitasje i hoftene...hurra for rekkverket mitt..
med ett forandret hverdagen seg til å ikke kunne gå på jobb....Noe som ikke passer for meg. jeg synes det er tungt og vanskelig å ikke ha jobb å gå til hver dag. Hva skal jeg fylle hverdagen med??
Mine to tenåringsengler sørger for at det er nok for mamman å fylle hverdagen med. Også er det jo opp til meg også å prøve å fylle dagene med noe innholdsrikt og fornuftig..
Men, det dukker opp mange tanker når man går sånn..Kan jeg ikke jobbe som frisør mer? Hva skal jeg gjøre? Hvordan kommer dette til å gå? Må jeg fylle ut skjemaer og papirer? (har skjemafobi) Hvordan er denne prosessen? Hvorfor krangler kroppen med meg? Hvor lenge skal jeg ha vondt? Kommer det til å bli bra? Lar det seg fikse? osv osv osv..
Etter uker og måneder med fortvilelse, gråt og håpløshet, må man rett og slett slippe taket, men det er og har vært en prosess. Hva nå?
Hvordan kommer hverdagen til å se ut i fremtiden yrkesmessig? FOR JEG SKAL OG VIL JOBBE!
Jeg er ikke noe husmoremne i den forstand at jeg trives ikke blandt klesvask og potteplantene hele dagen. jeg er avhengi av å komme meg ut, jobbe, føle at jeg bidrar og fyller egoet mitt med bare mine ting. Hvor jeg er trygg og kan briljere. Også BANG så satt jeg der. Etter over 20 år med saks og kam...
Jeg har heldighvis en fantastisk familie og gode venner som har støttet, hørt på og rådet meg. Det er jeg svært takknemlig for.
Nå ser ikke hverdagen så ille ut alikevel. det er noe med å omstille tankene, se mulighetene og hvis en dør lukker seg...så åpnes en ny..
Selv om jeg jo må innrømme, at jeg håper på å våkne en dag med et rekkverk som ikke løsner i bånn og topp........
Ha en strålende fin hverdag alle sammen...de er selve livet <3
Klem fra Linn
